Fete biler og ville folk

I GARASJEN: F.v. ”Boa”, Arnt Olav Tveit sammen med John Lien ( bak) og t.h. Arvid Rønningen som for anledningen har tatt på seg de gamle Uno Mygg skoa og naglebeltet, selv om han ikke helt får de legendariske skoa på, så er det mange gøyale  minner i de tuppene. – Man hovner i beina når man blir eldre veit du, smeller det fra en lattermild John. Og så gapskratter de alle mann.

 

Vi tusler inn i garasjen til John Lien i Åmli, det lukter godt. Arbeid, drømmer, olje og lakk. Vi skal tilbake i tid, til den gang man kappkjørte på sletta, dro på bakhjulet over brua. Da damene hang på Syrdalens hjørne i Arendal og alt handlet om bil, motorsykkel og hestekrefter.

FET: Boa sin Corvette 1975 mod.
FET: Boa sin Corvette 1975 mod.

Foran meg står en V8`r og blinker, eller som John Lien selv beskriver det; her ser du en amatørbygd bil laga av en tulling.

LØFT:  Her løftes karosseriet på plass. I front t.v. Frank Bjørnbakk , t.h i front. Arnt Olav Tveit ”Boa” og bak, Arvid Rønningen. Lien ser vi bare knærne på.
LØFT: Her løftes karosseriet på plass. I front t.v. Frank Bjørnbakk , t.h i front. Arnt Olav Tveit ”Boa” og bak, Arvid Rønningen. Lien ser vi bare knærne på.

 

Gamle dager
Men Lien er ingen tulling, han er dyktig og genuint interessert i bil. Det har blitt en livsstil, en hjertebankende fryd som ble født allerede da han var guttunge – fordi han hadde noen å se opp til. Men det skal vi tilbake til. Akkurat nå er det karosseriet til ramma fra OZE ROD`n som skal på plass. Alt her er gjort etter de nye reglene, og gutta boys skal være med på å løfte det hele på plass før Lien kan begynne å kjæle videre med det nye smykket av en bil.
Bilentusiastene Frank Bjørnbakk, Arvid Rønningen, Torleif Nordmyr, Boa, eller Arnt Olav Tveit som han egentlig heter, står med armene klare og så løfter de hele karosseriet på plass, selv om Lien må gjøre noen justeringer før den «smeller» på plass.
Uka etter kommer vi tilbake til garasjen, gutta sitter rundt bordet i garasjen og drikker kaffe. De forteller om gamle dager, om hvem som egentlig inspirerte dem til å begynne med det de gjør i dag. To navn kommer opp, søskenbarna Trygve og Oddvar Espestøyl.
-Det er deres skyld at jeg holder på med bil, egentlig skylder de meg et tonn med penger, gliser John. Boa nikker, de må bære mye av skylda.

LEKKER SAK:  En todørs Chevrolet Bel Air 1965, Arvid Rønningen var glad i den bilen. Jentene som fikk sitte på ved Syrdalens hjørne i Arendal synes det var gøy å sette tomme ølflasker i hattehylla, for ved en «Petter Smart» anretning gikk de ned i ei renne og videre ned i ei tomkasse i bagasjerommet. Ikke minst kunne Arvid trykke på en knapp og få fri eksos!
LEKKER SAK: En todørs Chevrolet Bel Air 1965, Arvid Rønningen var glad i den bilen. Jentene som fikk sitte på ved Syrdalens hjørne i Arendal synes det var gøy å sette tomme ølflasker i hattehylla, for ved en «Petter Smart» anretning gikk de ned i ei renne og videre ned i ei tomkasse i bagasjerommet. Ikke minst kunne Arvid trykke på en knapp og få fri eksos!

 

De tøffe gutta
For på midten av 70-tallet var Oddvar den kuleste mannen i hele verden, han kom fykende på en 59 Impala.
– Han var så utrolig flink, forteller John som vokste opp i samme nabolaget. Oddvar var sjefen, den utilnærmelige. Han rolige som bare var noe uoppnåelig som aldri guttungene fikk være med, eller snakke til. Trygve var søskenbarnet, han var rå, tøff, kjørte tømmerbil, hadde tresko og røyka. Reine Morgan Kane var han, skryter Arvid. Gutta som nå er voksne menn, har fortsatt med seg beundringen, og de er trygge nok til å skryte villig vekk.
– Når jeg hørte Trygve starta opp bilen, løp jeg ned til veien for å se om jeg kunne få lov til å sitte på. I 75 kjørte han en Ford Taunus GT Coupe V6, kjære Gud for en bil. Brun metallic med svart vinyltak. Han harva av den ene eksospotta, og den lyden…den lyden, Jeg løp ned for å prøve haikelykken, sier John.
– Husker du han hadde en 65 Impala Cab, en blå og hvit en, og så kjørte han rundt med den lekre lyshåra dama med store øreringer og leppestift, mimrer Arvid.
Men mens Trygve av og til tok guttungene på, var Oddvar den kuleste, men den de aldri kom innpå. Oddvar var også den som drev med lakkering, og hadde det som fag på 70-tallet ifølge gutta.
-Det er klart inspirasjon starter en plass, og for oss var det med dem. Det var helt vanvittig, og det går nesten ikke an å forklare hvor stort det var med den type biler på den tia. Det var rett og slett en drøm, sier gutta rundt bordet. Og man måtte ha kapital, rettere sagt trygghet.

FØRSTE BIL: En 1977 Plymouth belvedere, den første bilen til Arvid Rønningen. Han husker han betalte 1000 kroner i avdrag på den hver måned.
FØRSTE BIL: En 1977 Plymouth belvedere, den første bilen til Arvid Rønningen. Han husker han betalte 1000 kroner i avdrag på den hver måned.

Harley-hent
Da Boa skulle kjøpe motorsykkel på 90-tallet og tjente dobbelt så mye som John, var det likevel Lien som måtte kausjonere for han hadde hus, og jobb i kommunen. Boa fikk penga han trengte, og John og han dro til Kristiansund to dager før påske for å hente Harley `n, en FL 1340, 60 mod.
– Det tok oss 22 timer tur retur og ei pølse, ler Lien og Boa nikker med ditto-mimreglis.
– Husker du det første dragracet i Fyresdal? Jeg kjøpte dekk, men de var for breie på bilen og jeg måtte ha hjelp på Dampen i Arendal, for de hadde en stor nok kompressor til å få nok luft i Hijackersene. Det fantes jo ikke kjøreegenskaper, men dæven så tøft det var, ler han.
Boa har hatt både en Corvette og en Mustang, nå har han en Dodge business coupe 1948.
– Da jeg så den bilen, måtte jeg bare ha den.
Boa har bytta motor, sparkla, banka og herja, lakka og kjælt. Og ingen skal gi seg med bil, ikke på mange tiår ennå…
-Jeg skal ikke gi meg med bil før jeg må ha gåstol og da skal jeg pimpe opp den også, ler Arvid som skal ha seg et nytt bilprosjekt til våren. Endelig har han garasjen klar og nylig solgte han sin Volvo Amazon fra 1970, og igjen har han per nå kun en motorsykkel, en Yamaha XJ 900 fra 1986. John har neste prosjektet stående på siden av seg, en OZE ROD, det blir en 2018 mod. Karosseriet er på plass, og amatørbyggenemda kommer når de kommer.

MUSTANG: Her er Mustangen til Boa- med en langhåret Boa i. En 1973 mod. - Denne hadde jeg til jeg handlet den inn i Corvetten hos Lasses bil i Oslo, forteller han.
MUSTANG: Her er Mustangen til Boa- med en langhåret Boa i. En 1973 mod. – Denne hadde jeg til jeg handlet den inn i Corvetten hos Lasses bil i Oslo, forteller han.

Forelska
Vi får historier om svidd gummi, damer i fleng, øl og røyk og de gamle konsertene på Bakeritaket, da alle kom for å bli sett. Jeg husker jeg glei forbi i en nylakka commodore 71 coupe, gliser Lien. Rønningen ler ennå mer, og kjeften går.
Den første bilen til Boa husker han godt.
-En Oldsmobile F-85, 65 modell. Svart. Jeg husker den hadde mista det ene bakhjulet på Dølemo, jeg jobba på Åmli bilverksted den gangen og ble helt forelska i bilen. Jeg dro den med og fiksa den.
– Faren din var mindre fornøyd, kommenterer Rønningen, garasjen var for liten for bilen.

FORD: Foran til venstre ser dere Boa, bak Olav Norli, t.h bak, Kristian Rostveit, og i front Rune Rønningen. I neven har Rune en neve gummi som han plukket opp fra villmannskjøringa oppe på veien. Bilen er en Ford Torino 1970, den var Kristian sin.
FORD: Foran til venstre ser dere Boa, bak Olav Norli, t.h bak, Kristian Rostveit, og i front Rune Rønningen. I neven har Rune en neve gummi som han plukket opp fra villmannskjøringa oppe på veien. Bilen er en Ford Torino 1970, den var Kristian sin.

 

Hadde ikke lappen
Både Boa og John tok billappen i 1980, og Boas første bil kom i «hus» sommeren etter.
Johns første bil var en Ford Taunus 20 M 66 modell, han var 17 og et halvt år da han kjøpte den av bror sin.
Men det var tøffe tider, og håndpenger måtte man ha nok av. Dessuten var det ikke Finn som i dag, og de fete bilene vokste definitivt ikke på «trær».
– Finn var Aftenposten den gangen, vi sto og ventet som små guttunger, og ble helt ville, forteller Arvid. Hans første bil var en 1977 Plymouth belvedere.

Vi skal til vinteren i 1982, John kjøper en Honda CX 500 C og ringer til Boa.
-Gidder du kjøre meg ned til biltilsynet slik at jeg kan ta motorsykkellappen? Hæ? var svaret fra Boa. For alle trodde John hadde lappen på sykkel også, men det hadde han altså ikke. Den lappen hans kunne fort ha røket da han kjørte en trimma Yamaha FZ 750 på sletta på bakhjulet forbi Åmli også….for å sei det sånn. Vi får historier, om kappkjøring og villmanns-sysler. Men det var den gang da, folk endrer seg. Men kjærligheten til motor, ruster ikke.

KONSERT  Arvid Rønningen som vokalist i Traveling Band på Bakeri-taket på 80-tallet. Det var reine 17.mai oppmøte i bygda, hundrevis kom for å se, og bli sett.
KONSERT Arvid Rønningen som vokalist i Traveling Band på Bakeri-taket på 80-tallet. Det var reine 17.mai oppmøte i bygda, hundrevis kom for å se, og bli sett.

 

Arven videre
Men hva med bilarven, bringes den videre?
-Det er jo en grunn for at jeg bygger biler til jentene mine, sier John. Til helga skal han og datteren Camilla, som eier en Mustang på Grensetreffet. Alle har de på sitt vis, gitt arven videre.
Men det er ikke sikkert de «gamle» har blitt gamle nok ennå, og kanskje er det noen 16-åringer som drar på bakhjulet over brua, som sniktitter på de eldre, som kan skru, som vil mekke, som liker gamle biler og som en gang vil bygge slik som gjengen i dag gjør – og fortelle om sine helter til en journalist om en 40-års tid. Hvem vet.

KLARE: Bilentusiast Frank Bjørnbakk og Arvid Rønningen står klar, det gjør også Torleif Nordmyr, som selv har en 62 Crysler. Boa, eller Arnt Olav Tveit som han egentlig heter, står også med armene klar, og så løfter de hele karosseriet på plass, selv om Lien må gjøre noen justeringer før den «smeller» på plass.
KLARE: Bilentusiast Frank Bjørnbakk og Arvid Rønningen står klar, det gjør også Torleif Nordmyr, som selv har en 62 Crysler. Boa, eller Arnt Olav Tveit som han egentlig heter, står også med armene klar, og så løfter de hele karosseriet på plass, selv om Lien må gjøre noen justeringer før den «smeller» på plass.

Rekord på Gjøvdalsdagene

Stamgjester: Kjell Audun Ålandsli hadde vond rygg og kunne ikke traktere trekkspillet i år. I bakgrunnen Asbjørn Nordskog

117 vogner og bobiler, massevis av utstillere, rundt 700 dagsbesøkende lørdag (basert på antall parkerte biler) og 200 danseglade publikummere fredag og lørdag kveld. Dette er fasiten etter årets Gjøvdalsdager.

– Det gikk kjempebra. Jeg tror folk koste seg, oppsummerer Eldbjørg Smeland i arrangementskomiteen.
Nå kan hun endelig ta en pust i bakken. Det samme gjelder de andre funksjonærene. Et så stort arrangement krever nemlig et stort apparat av frivillige. Over 50 personer jobba dugnad.
Det åpna for innkjøringen til campingen klokka 14 torsdag. Men de ivrigste kunne ikke vente.

blinkskudd: Jan-Harald Helledal er leder i Åmli JFF. Her hjelper han unge Noa med å skyte villsvin på standen deres.
blinkskudd: Jan-Harald Helledal er leder i Åmli JFF. Her hjelper han unge Noa med å skyte villsvin på standen deres.

På Lykketoppen
– De første campingvognene og bobilene kom allerede på onsdagen. Vi kunne til slutt telle 117 stykker, forteller Eldbjørg.
Dette er ny rekord. For å få plass til alle, måtte de etablere to nye campingplasser på øvre side av veien. Den ene ligger på en høyde med flott utsikt. Den har fått navnet Lykketoppen.
Fra striregn til sol
De første campistene fikk forøvrig en våt start. Torsdag striregna det i Gjøvdal. Noen målte 40 millimeter. Men vannet rant fort unna, fredag var det oppholdsvær og lørdag smilte sola.
Eldbjørg har ikke det nøyaktige tallet på antall utstillere, men Åmliavisa telte rundt 40 med smått og stort. I tillegg til den asfalterte parkeringsplassen, ble det etablert en ny handlegate på jordet nedenfor veien.
Her var det lang kø foran det store ”loppeteltet” i minuttene før klokka 11 lørdag. Mange ville sikre seg en godbit.

Gjøvdalsdagene-2-NETT

Makrellboks til 75 kr.
Kenneth Lunden debuterte som kremmer under Bagasjeromsmarkedet på Simonstad i fjor. Her fikk han blod på tann. Nå er han stadig på farten med et rikholdig utvalg antikviteter:
– Ja, interessa har eksplodert. Jeg synes det er fryktelig moro. I år kommer jeg til å besøke 7-8 forskjellige salgsmesser, forteller han.
– Hvor får du alle varene fra?
– Noe finner jeg heime på loftet eller i uthuset. Andre ting kjøper jeg på Finn.no. Jeg gjorde nylig noen interessante funn i en søppelkontainer i Skien, avslører han.
Kenneth opplever at folk er helt ville etter alt som er gammelt, sært og rart. Resultatet er at han har fylt en tilhenger med antikk emballasje. Kenneth forteller at noen er villig til å betale 75 kroner for en utdatert makrellboks.

lykkemannen: Oddbjørn Haugli svinger på lykkehjulet og deler raust ut twistposer og kaker til heldige vinnere.
lykkemannen: Oddbjørn Haugli svinger på lykkehjulet og deler raust ut twistposer og kaker til heldige vinnere.

Skryt fra Dølemo
Blant kremmerne finner vi også Dølemomannen Ole Hægestøyl. Han selger eksklusive kjøkkenkniver og bestikk. Som en av ildsjelene bak Dølemo-marknaden, lurer vi på om Ole egentlig har forvilla seg opp i Gjøvdal ved en feiltakelse.
– Neida, som funksjonær, kan jeg ikke ha egen salgsbod på Dølemo, men det er OK her i Gjøvdal, forklarer han.
– Hva synes du egentlig om Gjøvdalsdagene?
–Veldig trivelig. Jeg synes gjøvdølene er flinke. De har akkurat den samme dugnadsånden som oss. Og begge plasser opplever vi at det har tatt helt av med campinggjester.
– Har du noen råd å gi til gjøvdølene?
– Alle salgsbodene betaler den samme avgiften til arrangøren her i Gjøvdal. Jeg tror de etterhvert vil oppdage at det er fornuftig å innføre en ”meterpris”, slik at de største salgbodene, betaler litt mer enn de minste, svarer han.
Ingen behøver å være sultne på Gjøvdalsdagene. Her serveres det er rikholdig utvalg av god og rimelig mat. Det hele ble avslutta med 150 Herefoss-komper som søndagsmiddag til campinggjestene.
Fredag kveld spilte Hauglis Orkester opp til dans og lørdag kom turen til Big B, alias Bjørn Vidar Amdal. De samla begge rundt 200 danseglade publikummere og stemningen var på topp.

HEIMELAGA: Her kunne man få kjøpt heimelaga snadder i form av saft, karamell og elge-godt av Anders Rønning Smeland, Stian Hansen Smeland, Arne Hansen Smeland og Anja Rønning Smeland. Sjekk den tøffe saftkassa.
HEIMELAGA: Her kunne man få kjøpt heimelaga snadder i form av saft, karamell og elge-godt av Anders Rønning Smeland, Stian Hansen Smeland, Arne Hansen Smeland og Anja Rønning Smeland. Sjekk den tøffe saftkassa.

Vel 280.000 kroner
Eldsbjørg Smeland forteller at 2017-årgangen hadde en brutto omsetning på vel 280.000 kroner. Overskuddet går til drift av Valhall, vedlikehold av butikklokalet og andre positive tiltak som komme alle gjøvdøler til gode.
– 22. september arrangerer vi et møte hvor vi avgjør bruken av årets overskudd, avslutter hun.

Hane haiket med trailer i 70 km/t

Møt hanen Kåre, en skikkelig damemagnet av en hvit italiener. Forrige uke hoppet han på matfars trailer på tunet og haiket likegodt med pappa på jobb. I over 20 kilometer i 70 kilometer i timen klorte han seg fast mellom hytta og huset på bilen, før den ville flukten fra hønsegården tok slutt. Da flakset han ned og galte som en gal etter kvinnfolk. Men alt han møtte var grus, og en lattermild matfar. Les den utrolige historien;
Sommeren 2016. Han bor på en gård i Froland, men han kjenner det i fjærene. Det er noe i gjære. Han kan ikke hjelpe for det, han er tøff, han er rå, og fin som få. Men det går mot slutten, han kan føle det. Smake det som et varsel i maisen. Han må finne en vei ut, før halsen hans ryker.

IMG_7784

Året er 1999. Vi skal til Åmli kommune, og til Gjeruldstad. Det regner ute, men mamma Ingeborg Espeland, har to små hender i sine på vei til kino. Stian og Helene på 5 og 6 år, gleder seg. Det er premiere på «Flukten fra hønsegården».

 
Piggtrå og enecelle
To små barn og en mor sitter fjetret i kinosalen.
Fjærkre er fanget – innestengt bak piggtrådgjerder, i frykt for sine egne liv og med drømmer om et liv i frihet. Alle som forsøker å rømme blir brutalt slått ned på og opprørslederen blir alltid straffet og satt i enecelle. På Nordre Tvilsheim Hønsegård risikerer hver høne som ikke bidrar med egg til frokostbordet, å ende opp som dagens hønsefrikassé. Men ved hjelp av en lett nebbete kjekkhet av ei lederhøne ved navnet Inger og «helten» og hanen Rocky, skal de klare målet; unnslippe før de blir ribbet og stekt.
Årene går på Gjeruldstad i Åmli, og filmen som ble kjøpt for å sees igjen og igjen og igjen, byttes fra VHS til DVD ettersom tia går. Ennå ser familien filmen minst en gang i året. Så kommer sommeren 2016, det er på tide å finne noen høner til hønsegården synes mannen Esben Ormshammer og Ingeborg Espeland. Så hun reiser til en gård i Froland som averterer. Kyllingene plukkes ut, 7 stykker skal få være med hjem til gården på Gjeruldstad og det gamle hønsehuset som er tilbake på tunet.

SKJULESTED: ”Kåre fikk lufta «håret» der han gjemte seg mellom hytta og huset på lastebilen til «far» Esben Ormshammer. Gjennom 23,7 kilometer i 70 kilometer i timen, før han hoppet han av og begynte å gale etter damene, som aldri kom.
SKJULESTED: ”Kåre fikk lufta «håret» der han gjemte seg mellom hytta og huset på lastebilen til «far» Esben Ormshammer. Gjennom 23,7 kilometer i 70 kilometer i timen, før han hoppet han av og begynte å gale etter damene, som aldri kom. Foto: Ingeborg Espeland.

Hun blir redningen
Han ser henne, hun er redningen. Han bare vet det. Hanen brysker med fjær, gjør seg til. Og hun ser, som alle kvinner før henne – for han er, som han også så godt vet; helt uimotståelig. Knallrød kam, kritthvit hals, sadel, bryst, kraftig lår, fjærfullhale, og vakre gule bein.
-For en vakker hane, sukker Ingeborg og tenker at eieren er heldig. Men eieren vil han til livs, det er bare bråk med ham og han skal i kverna neste morgen, er svaret hun får. Plutselig sitter Ingeborg tilbake i kinosalen med to små barnehender i sine, store øyne som ser opp på henne og hvisker; klarer de seg mamma?
Ikke tale om at den hanen skal i noe kvern nei, og inn i bilen til Ingeborg bærer det. Han kikker opp og skotter ut av ruta fra buret, ser drapsgården forsvinner bak seg. Hun som kjører virker snill, hun har sikkert mye mat også. Og foran ham vrikker det 7 nydelige, unge kyllingstjerter som skal vokse seg hønefine. Dette, kan han forholde seg til.

PÅ TUR: Kåre i sitt rette habitat med damene svinsene rundt.
PÅ TUR: Kåre i sitt rette habitat med damene svinsene rundt.

Helga som ble Helge
Livet på Gjeruldstad blir godt for den hvite italieneren med raus lugg. Her får han navnet Kåre, fritt oversatt fra helten i filmen ”Rocky”, selvfølgelig. Han får mais og kos, et stort kongerike med utsikt, og damer. Kristine og Ingrid. Berit, Helga, Tulla, Anne og Sigrid.
Kåre liker damer. Han liker de fryktelig godt. Og de liker han. Men det er en hane til her, de to inne i huset vet det ikke, men han skjønner det tidlig. Helga kaller de ham, Kåre ler litt av det, men så en dag forstår de. Og så en helg blir Helga til Helge. Han er selvfølgelig langt fra så lekker som Kåre selv, for hvem er vel det! Dessuten er han ikke mann, han er litt feig og for voldsom med hønene synes Kåre. Stakkars lille Berit blir jo fjærløs på hele kroppen, det går for langt synes den hvite italieneren. Det er ikke det at ikke han har seg kraftig med damene selv, men de skal like det også, og han passer på kvinnfolka sine- de skal få trygghet. Han blir «politi» for egen flokk. Til slutt skjønner også matmor og matfar at dette ikke går, og Helge skal til hanehimmelen sier Ingeborg til Kåre en morgen. Det har han fortjent, tenker Kåre og stikker nebbet kjærlig innunder vingen på Berit. Det er over nå.

GRUSJAKT: T.v. Kåre trippende på jakt etter damer i grushaugen. Foto: Ingeborg Espeland.
GRUSJAKT: T.v. Kåre trippende på jakt etter damer i grushaugen. Foto: Ingeborg Espeland.

Deilige Don Juan
Månedene går og etter hvert blir Kåre jammen en god far også. En kjærlig Don Juan. Barna Miss Marple og nummer 9 kommer til, foreløpig heter siste barn i rekka Ingebjørg. Kåre er litt usikker på om det er en sønn eller datter selv egentlig, men han har hørt at den skal hete Inge hvis det nå viser seg å være en sønn. Han har alt på stell. Når han går, går damene og barna etter på stram rekke. Han har alt han kan ønske seg og litt til, men han kjeder seg litt. Er blitt to år nå, i sin beste alder og har fortsatt masse fart og vilje i kroppen og toppen.

HJEMME: Kåre utenfor hønsehus og domene dagen etter den spektakulære flukten fra hønsegården. Men han endte opp på Vegarheim pukkverk, og synes det var veldig greit å komme hjem igjen til damer og mais.
HJEMME: Kåre utenfor hønsehus og domene dagen etter den spektakulære flukten fra hønsegården. Men han endte opp på Vegarheim pukkverk, og synes det var veldig greit å komme hjem igjen til damer og mais.

Vill flukt
Kåre speiler seg i vinduet, for en kjekk villstyring han er egentlig og så brysker han litt med fjæra og viser musklene i vingene så damene sukker «kluuuukk klukk» og nesten detter ned fra vagla. Han har full kontroll. Men han kjeder seg…litt.
Onsdag 2.august. Klokken 0500 tripper han ut på gårdsplassen som vanlig og galer, men det er stille i huset der borte. Lastebilen står på den vante plassen. Men hvor er det egentlig matfar drar hver dag? Og er det ikke på tide med litt eventyr…Han hopper opp, gjemmer seg mellom hytta og kassa på lastebilen og venter.
Motoren går på, han har tima og tilrettelagt alt. Om lag 4 minutter pleier den å svive før han kjører, Kåre klemmer seg inn, så begynner bilen å rulle. Bare ingen ser ham…Men vel nede på veien vet han at han er på vei. Det blåser godt i kammen når han kikker ut, fjæra dras bakover i fart. Han krabber lengre inn og kjenner adrenalinet spre seg i nebbet over at han har klart det, ”Kåre knallkul” har rømt! Han er på vei, sikkert til massevis av damer!
70 kilometer i timen i 23,7 kilometer. Han er rå. Bilen svinger inn på Vegarheim pukkverk i Vegårshei kommune og inn ved siden av sjåfør Øyvind Skaali. De ruller begge ned vinduet, kompisene skal ta seg en kaffetår som vanlig. Prate litt, så bryter et voldsomt kykkellikyyyyyyyy stillheten, og det fortsetter i det villeste tempoet.
Daaaaaaaamer, lokker Kåre. Endelig, de kommer nok nå. Vaggende og på skrå for å se, for å få – i haugevis. Men alt Kåre ser er grus. Og to menn som nesten faller om av latter der de sitter. Så kommer de ut, roper navnet hans.

Stakkars Berit blir jo fjærløs på hele kroppen, det går for langt synes den hvite italieneren

Lokker med YouTube
Men ikke skal han dra når han endelig har kommet seg ut på eventyr. Han vet de er der. Tia går, og han går og går. Er ikke gresset grønnere på andre siden? Men det er jo ikke gress her i det hele tatt. Grus, grus, grus. Hvorfor i all verden matfar drar hit, når han kan være hjemme vil aldri Kåre forstå. Så hører han stemmen. Matmor kommer lokkende med puserøst og mais, også løper hun jaggu rundt der med en liten sak det kommer lyd ut fra. Høneklukking og hanegaling?! – Hør på YouTube nå da Kåre, «komme da komme da», lokker hun.

7 vakre damer
Men nei, han er nødt til å sjekke det hele ut litt bedre. Har de gjemt seg, damene? Men det er ikke ei høne å se. Så til slutt lar han seg fange inn, sitter pent i hundeburet i baksetet til Ingeborg hele veien hjem, og når mor lukker opp bildøra regner det. Han kikker seg mot bakenden. Den deilige, kritthvite stjerten hans er svart av eksos fra haiketuren, men han vasker og dasker den litt i øsregnet som skyller ned fra himmelen, og med raske klør går han over gårdsplassen i lett «trav» og inne finner han sju, flotte, deilige, varme hønefrøkner som er så uendelig glade for at sjefen har kommet heim.
Det er vel her han «høner» hjemme.

Saken er skrevet på bakgrunn av ekte hendelser, men hanen er tillagt følelser.

Janne på landet

I 10 år nå har ekteparet Askland foredlet ”Søgard” i Gjøvdal til en perle av et hjem der det tradisjonsrike og moderne går hånd i hånd. Nesten 9000 følger hverdagen deres på gården.

Sommervinden feier over gresset i Gjøvdal, det ryker av marka idet vi tar av ved kirka og følger veien oppover. Varselskiltet står ved innkjøringen, her bor det faktisk en gris!?

GRISEFIN: Det er ikke alle gårder som har en sjarmerende ”vaktgris”. Nøffa ønsker folk velkommen i tunet, og av og til stikker hun av.
GRISEFIN: Det er ikke alle gårder som har en sjarmerende ”vaktgris”. Nøffa ønsker folk velkommen i tunet, og av og til stikker hun av.

Bondeidyll
Vi klyver ut av bilen og vandrer forbi den store låven og ned mot «paradis», og her kommer jammen grisen «Nøffa» som grynter hei mens hun vralter overraskende fort på nyslått gress. I hundegården ved låven bjeffer sveitserstøveren «Elvis» hallo. Det bugner av blomster og planter i alle farger og fasetter, i ulike høyder og platåer. Roseklaser tyter ut av et idyllisk drivhus nedenfor. På oversiden en platting med kjøkken, sittegruppe og peis nesten vegg i vegg med et fantastisk stolpehus fra 1665. Det er ren bondeidyll.

BLOMSTERDILLA: Inne i drivhuset bor en hel gjeng med pelargonia, for Janne har helt dilla på dem. Her kan hun sitte et par minutter, av og til for å passe og knipe litt på dem.
BLOMSTERDILLA: Inne i drivhuset bor en hel gjeng med pelargonia, for Janne har helt dilla på dem. Her kan hun sitte et par minutter, av og til for å passe og knipe litt på dem.

9000 følgere
Hovedhuset fra 1898 er gnistrende nymalt, og utenfor sitter en kar lett henslengt i en sofa og smiler hei. En kvinne i sommerkjole kommer mot meg for å ønske velkommen, og vi sier hei til Janne på landet og mannen hennes Knut Audun, idet dørene på huset åpnes opp.
-Løvdal Trevarer har bygd en ny dør på bestilling etter kopi fra den gamle, med originale farger. Det føltes godt at huset fikk sitt smykke tilbake, smiler Janne.
Janne_paalandet heter hun altså på Instagram og hun har nesten 9000 følgere. Her deler hun hverdagslivet, gir og får inspirasjon.
-Vi jobber godt sammen. Og selv om Knut Audun stritter imot av og til, så blir han veldig fornøyd når det er ferdig, sier Janne.
Mannen nikker og gliser. Han kjenner sin kone, men hun har en fordel, for hun kan visualisere det ferdige resultatet foran seg idet hun har tenkt ideen og går på med bredt pågangsmot, han tenderer til å tenke på all jobben, men den innledende «vrangheten» går nesten alltid over. For de er to, og de er gode- sammen.

STUE: Tvillingene Stine og Eyvind i den tidsriktige stuen med gamle detaljer, men en behagelig og lekker sofa. Vegg som tidligere sto mellom de to stuene er nå slått ut og bidrar til en luftig romfølelse.
STUE: Tvillingene Stine og Eyvind i den tidsriktige stuen med gamle detaljer, men en behagelig og lekker sofa. Vegg som tidligere sto mellom de to stuene er nå slått ut og bidrar til en luftig romfølelse.

Orginalt
Og de har ikke akkurat lagt på latsiden i sommer heller. 3 menn og 300 timer tok det for å få tilbake den originale fargen på huset med sine grønne karmer. Og gulvene er selvfølgelig, nyslipte. De har egentlig holdt på i ett eneste bankende kjør, siden de overtok gården «Søgard» for 10 år siden.
Men det var litt tilfeldig at de kom så tidlig som de gjorde. For det var på Bygland skogskule de møttes i 1995, og siden har han holdt ut med henne, eller kanskje det var motsatt, ler han som den gang da, var odelsguten.
Men det var nok ikke så dumt valg av kvinne, for et rivjern til å jobbe er hun. Hun har det som heter mangel på å kunne sitte stille. Men planen deres var altså ikke å flytte så raskt, men så ble Janne spurt om hun ville bli butikksjef i Gjøvdal, hun sa opp jobben sin på Vinmonopolet i Evje og med tvillingene som da var 3 år på slep, flyttet de inn i Søgard. Svigerforeldrene flyttet ned i kårhuset, og i samme slengen brakk jammen meg svigerfar beinet også og det ble litt kaos i all flyttinga, men de kom nå på plass. Men hvis «Janne på landet», den gangen hadde visst hvor mye arbeid hun skulle legge ned de neste 10 årene, ja da hadde hun ikke flyttet. Noen ganger er det greit å ikke vite.

FINSTUE: Gamlestoga blir brukt hvert andre år til jul, men den får lov til å stå autentisk og praktfull slik den er. Men den er malt fra rød til grønn.
FINSTUE: Gamlestoga blir brukt hvert andre år til jul, men den får lov til å stå autentisk og praktfull slik den er. Men den er malt fra rød til grønn.

Striglet heim
Vi vandrer i bløtt gress utenfor.
-Hagen her var opparbeidet da vi kom, det var svigermors kjærlighet, så vi har bare supplert litt av vårt. Bygd ut plattingen, peis, og et drivhus lenger nede i hagen. Men tenk før i tia var det jo ikke innlagt vann her en gang, sier hun.
Hagen er stor, rik og fyldig. Vi tusler ned til drivhuset som ekteparet har bygd. Der inne bor en hel gjeng med pelargonia, for Janne har helt dilla på dem. Alt er på stell, overalt.
-Jeg liker ikke vilt og vakkert, jeg vil ha det strøkent i hagen, sier Janne og ser på meg. Vi tror henne. Mannen i bakgrunnen knegger litt i skjegget, han har erfaring. Og det tar noen timer å klippe alt her.

UTEKOS: Utsnitt av utepeisen på plattingen ovenfor huset som paret har laget.
UTEKOS: Utsnitt av utepeisen på plattingen ovenfor huset som paret har laget.

Bakerovn i kjeller
Jannes pelargoniaer får lov til å overvintre i kjelleren der det er frostfritt. Og her i kjelleren, med inngang fra hageidyll – er det selvfølgelig også gjort en del.
For nå har de eget slakterom i fjøset. Før sto de her nede og delte kjøtt, men nå er eneste minnet en del sauestykker som henger til tørk over peisen. Eller rettere sagt, bakerovnen som etter planen skal restaureres og gjøres brukbar igjen. For Janne vil gjerne bake brød her. Foruten et herlig langbord, er det godt med plass og et fullt operativt og ikke minst, hyggelig kjøkken.
40-års dagen til Janne ble feiret her, de har hatt barnebursdager og mer voksenfest. Innerst går det en trapp opp til kjøkkenet i første etasje.
-Døra til bakerovnen må byttes, men den er fin og hel inni, forteller Knut Audun. Janne var ikke spesielt opptatt av interiør til å begynne med, men den interessen grodde seg til. Ikke minst hennes kjærlighet for gamle hus og møbler. Og da hjelper det godt å ha et loft, en kjeller og en låve med litt av hvert å plukke frem og foredle. For det handler om nytt og gammelt i harmoni og når man entrer hjemmet, er det en stilsikker hånd som har fulgt linjene fra det gamle til det moderne.
-Vi har tatt det litt og litt, men det er viktig å bo seg litt inn i huset før man gjør for mye. Kjenne litt på det, sier Janne.

PRIMA-BAD: Et fantastisk lekkert bad finner man i første etasje. Nytt, funksjonelt og moderne. Men krydret med gamle gjenstander og interiør som komplimenterer resten av huset.
PRIMA-BAD: Et fantastisk lekkert bad finner man i første etasje. Nytt, funksjonelt og moderne. Men krydret med gamle gjenstander og interiør som komplimenterer resten av huset.

 

Vant kampen
Laminater er revet av, vegger slått ut, fem lag maling er tatt tilbake til utgangspunktet. Spikrene, ja kassevis av dem, er dratt ut. I hele andre etasje har de gamle tømmerveggene fått lov til å komme frem. Det er malt i den gamle palettens tegn. Gården lever i tråd med den gang da, ivaretatt.
– Noe av det som er gjort underveis er også beholdt, slik som svigerfars panel fra 80-tallet i stuen. Og Knut Audun sin bestefars panel på kjøkkenet. Alt har sin historie tenker jeg, sier Janne.
Den gamle stua nede er gjort om til et bad. Her står badekaret med sine løveføtter, en romslig dusj og toalett. En peis i hjørnet som gir kos og varme når minsten skal bade om vinteren, lyse fliser og farger komplimenterer det hele med vakre detaljer og interiørdrypp med farger og minner.
– Vi så ikke noe vits i å ha tre stuer og vi trengte et bad, sier Janne,
Men tilbake til dette med vranghet, her ville ikke Knut Audun gi seg på beinharde livet.
-Han vant kampen om fliser, for jeg ville egentlig ha tømmerveggene – men der satt han foten skikkelig ned, og det ble jo veldig bra og funksjonelt også, sier Janne.

KJØKKEN: Pappa Knut sammen med Halvor (snart 2) på det flotte kjøkkenet på gården.
KJØKKEN: Pappa Knut sammen med Halvor (snart 2) på det flotte kjøkkenet på gården.

Arv å gi videre
Vi synes det ligger en plikt i å ta vare på gården, tanken på å ha god samvittighet over å overlevere den til neste generasjon så godt som vi kan, føles bra. Ikke vet jeg om vi blir boende i kårhuset eller på gamlehjem, men hvis en av ungene vil ta over- så skal de kjenne at mamma og pappa har gjort det de kunne for å forvalte arven godt videre, sier ekteparet.
Og inne i stua sitter mulige arvtagere. Tvillingene på 13, han som kom først ut heter Eyvind, og nummer to heter Stine. I full fart på gulvet, skliende på sokkene kommer det yngste tilskuddet i familien, Halvor på snart 2.

UNGDOMSROM: Rommet til eldstemann, et godt eksempel på at nytt og gammelt kan forenes i harmoni.
UNGDOMSROM: Rommet til eldstemann, et godt eksempel på at nytt og gammelt kan forenes i harmoni.

Gårdscafe & Cattle?
Men Janne har flere tanker, for hun skulle gjerne hatt litt dyr her etter hvert også. Men det måtte vært noe annerledes. Alpakka eller Highline Cattle kanskje… De kunne drevet gårdscafe, arrangert låvebryllup, det er så mange ting og så mange ideer man har. Og Janne og mannen hennes på landet, de får til det de vil.
Og av og til, når de føler de må tvinges ut av arbeidet – ja da drar de til hytta. Men her holdes det også på. Men det er mer mannens prosjekt, selv om Janne henger på her også. Men det er altså her de drar når de skal slappe litt mer av.
-Hvis vi blir her hjemme er det alltid noe vi finner på, for det er alltid noe som skal gjøres, ler Janne.
Dette med gården, dette med å skape noe og ivareta, har blitt en livsstil. Janne har latt det gå sport i egen hobby og det har definert mye av det hun er. Ikke bare har Janne hentet fra låve og kjeller, og på sin fars gård i Setesdal. Men hun har også kjøpt på nett, og fått fra naboer. Alt hører sammen, alt har sin historie og alt knytter hjemmet til tradisjon, men med moderne innsalg i naturlig harmoni.

JENTE: Rommet til Stine i 2etasje, duse farger med lekre detaljer. Også noen plakater da selvfølgelig, hun er tross alt 13!
JENTE: Rommet til Stine i 2etasje, duse farger med lekre detaljer. Også noen plakater da selvfølgelig, hun er tross alt 13!

Hjemmehørende elg
Kjøkkenet er nytt, funksjonelt, moderne – men ikledd det tradisjonsrike og gamle. Det glir lett i stil over til stue med duse, deilige møbler. Skinnfeller og detaljer på vegger, tidsriktige lamper, og lysekroner. Over til spisebord og med et innblikk og dør inn til gamlestoga, der ting står som de var. Over i andre etasje møter vi en staut elg som henger på veggen, Janne synes den er stygg som juling – men som hun sier, den hører til. Innenfor ligger minsten sitt rom. Her står en gammel pult som ble funnet på låven, sammen med vugge, en vakker seng og et fantastisk skap som Janne kjøpte på Finn. Innenfor mors og fars værelse. Bondeblått i den dypeste varianten kler veggene, og det står fantastisk til det lyse. Alt er i stil.
-Her var det vegg til vegg gipsplater, og egentlig sjablongmaling på veggene under. Og det har nok bodd noen rikinger her, som malte i tjukke strøk hver eneste jul, for her var det mye maling og mye jobb. Men resultatet ble bra synes jeg, smiler Janne som kan fyre i peisen ved siden av senga på kalde vinternetter og kikke ned på Gjøvdals enger.

BARNEROM: Minstemann sitt rom. Sjekk gyngehesten, senga og den fantastiske gamle pulten der ”panda” sitter.
BARNEROM: Minstemann sitt rom. Sjekk gyngehesten, senga og den fantastiske gamle pulten der ”panda” sitter.

Ungt og gammelt
Over til gjesterom og en fantastisk himmelseng som ble funnet på låven, her inne henger grunnleggerens bilde på veggen, vi snakker altså om tippoldefar til Knut Audun.
-Han er ikke så blid på bildet, men han hører jo også hjemme her, smiler paret.
Innenfor finner vi det kule gutterommet til Eyvind. Samme stil, men ungene har fått lov til å sette sitt preg på rommene. Og det hjelper på det moderne inntrykket av Eyvind har selvbygd PC, gamerstol og to megaskjermer hvor det «plaffes ned» over ei lav sko mens ungdommen sitter med gliset tent mellom øreklokkene. Inne på Stines rom skal det snart foregå en forandring, for gulvet skal få en ny farge, og hun kan velge selv. Vel, innenfor det hus-paletten tillater da. Her er det interiør i tråd med alderen, men lekkert gjennomført.
Før vi går ned, peker Janne opp mot loftet. Her sov tjenestefolket, og det er plass til å finne på noe der oppe også. Men først på det legges opp elektrisitet der.

GJESTEROM: Gjesterommet med den vakre himmelsengen funnet på låven. På veggen, Knut`s oldeforeldre.
GJESTEROM: Gjesterommet med den vakre himmelsengen funnet på låven. På veggen, Knut`s oldeforeldre.

Linolje-prosjekt
Selve eiendommen er på om lag 7000 mål og huset på ca. 350 kvadrat, og man vasker det ikke rent her på en dag. Men gjennom årene har Janne knyttet til seg kompetanse, hun følger folk som driver med bevaring av gamle hus, og her deles og sankes det informasjon, tips og ideer. Det neste som står på lista nå, er å male med linolje. Og det er så mange andre ting også. Janne på landet har ingen intensjon om å stoppe. Og i det jeg blir vist ut gjennom den spesiallagde hoved-døren, tenker jeg at huset er heldig som blir så godt ivaretatt. Jeg slipper håndtaket og vinker farvel til familien mens Elvis synger aoooodjø og Nøffa tar et slikk på kamerabaggen. Janne sparer forresten på gamle dørhåndtak, og hvis det er noen som har noen liggende- så vet dere jo nå hvor hun bor…

NYMALT: Hovedhuset sett gjennom deler av hagen ovenfor.
NYMALT: Hovedhuset sett gjennom deler av hagen ovenfor.
Kjøkken i kjeller.
Kjøkken i kjeller.
Janne, på landet.
Janne, på landet.

Peace, love and motorcycles

MC-treffet Peace Love and Motorcycles 2017 og Tiurleiken enduro spesial går snart av stabelen på Flateland. Norgeseliten kommer og publikum og treffdeltagere kan bare glede seg til å få gjørma syngende rundt øra i et hav av lyd og fart.

 

BRO: Det skal ikke mangle på mulighet for å komme seg over elva, i år blir det bru. Og det ryktes at det er både mulig og god underholdning å dra på bakhjulet over. Her ser man Kai Ingvald selv, (t.h) sammen med medbrubyggerne Curt Tronstad og Dag Anders Omholt. Det var Kenneth Bang som i første omgang lanserte ideen. (foto privat)
BRO: Det skal ikke mangle på mulighet for å komme seg over elva, i år blir det bru. Og det ryktes at det er både mulig og god underholdning å dra på bakhjulet over. Her ser man Kai Ingvald selv, (t.h) sammen med medbrubyggerne Curt Tronstad og Dag Anders Omholt. Det var Kenneth Bang som i første omgang lanserte ideen. (foto privat)

Vertskapet for MC-treffet som i år arrangeres for første gang er ekteparet og entusiastene Kai Ingvald Flateland og Turid Kjetland. De inviterer alle glade motorsyklister med, og ellers alle andre hyggelige entusiaster.

Sjekk promovideo

Raceteam på Flateland
-Ombygde motorsykler og biler ønskes spesielt velkommen, men folka er jo de viktigste, smiler Flatland.
Men det er ikke bare treffet som går av stabelen denne helgen. For treffplassen på Flateland blir også racedepot for motorsykkelløpet ”Tiurleiken Enduro Spesial 2017”, som går lørdag 12. august. Og her kan man bare glede seg til at gjørma synger mellom ørene, for Norgeseliten stiller til start, sammen med glade mosjonister. I fjor var det 93 deltakere i enduroløpet, i år forventer Flateland like mange og hvis han er heldig; flere!
Enduroløpet arrangeres av Kristiansand Enduro.
-Formannen Kenneth Bang og hans nærmeste medarbeidere gjør en kjempejobb for å få dette til. I fjor vant de prisen for ”beste enduroarrangør på den årlige motorsportkonferansen, forteller Flateland.
Mange raceteam kommer altså til å tilbringe hele helga på Flateland.
– Vi satser på å få en god miks av morsomme mennesker på gården vår som ligger inntil Tovdalselva i Froland kommune, sier han.
Og det hører med til historien at gården tidligere var en del av Åmli. Altså, helt på grensa til å kalle det «vårt».

TORDEN I SKOGEN: Vent dere hissige hjul som pløyer opp jorden så spruten står under bakdekket. Tipper videre opp på bakhjulet i gass og tordner oppover djeveldumpa i korte sekunder, mens andre velter, faller og sklir. ( foto fra fjorårets arrangement/avisarkiv)
TORDEN I SKOGEN: Vent dere hissige hjul som pløyer opp jorden så spruten står under bakdekket. Tipper videre opp på bakhjulet i gass og tordner oppover djeveldumpa i korte sekunder, mens andre velter, faller og sklir. ( foto fra fjorårets arrangement/avisarkiv)

Ekstrembakker
Tidligere drev ekteparet campingplass, og det er denne infrastrukturen som nå benyttes for å lage heftige baner det «synger» av.
-I fjor foregikk startet ved Mykland skytebane og Pål Anders Ullevålseter og hans disipler bodde der, men i år blir det andre boller. Nå samles alle på ett sted.
-I fjor var det trekkferge som dro alle over elva, men enda bedre blir det med flytebru som nå er på stell. Vi har lagt om løypene og i år går både start og all kjøring med depot integrert på tomta vår. Og alle bor her, både mosjonistene og de proffe i tillegg til treffdeltagerne, sier Flateland.
På Flateland er det selvfølgelig fortsatt ekstrembakker, men det er laget nye seksjoner i skogen. Løypa er 7 kilometer per nå, med en høydeforskjell på 150 meter fra høyeste til laveste punkt skal enhver få noe å bryne seg på, lover Flateland.
-Jeg drev litt tømmerdrift i vinter, og da ble en del av veiene litt istykker kjørt. Nå har jeg reparert og benyttet muligheten til å lage en veldig fin løype. I år har vi også plassert stedsnavn langs løypa, det gir de som kjører en mulighet til å ha et holdepunkt når de diskuterer kjøringen i ettertid og hva som var utfordrende og hva som var ekstra gøy. Det gir også oss som arrangører mulighet til å få inn verdifulle tilbakemeldinger, sier han.

INNSATS: Turid har gjort en formidabel innsats for å få det hele på skinner. Her ser vi henne i full gang med å pusse opp steinkjelleren og gjøre klar til ”Enduropub”. ( foto, privat)
INNSATS: Turid har gjort en formidabel innsats for å få det hele på skinner. Her ser vi henne i full gang med å pusse opp steinkjelleren og gjøre klar til ”Enduropub”. ( foto, privat)

Rolling Stones kleiva
Og stedsnavnene i løypa er en blanding av virkelige navn, etter gjenstander og humoristiske letthuskbare ord slik som for eksempel «Folkevogna» som har sin opprinnelse i en ekte folkevognsbuss som bestefar til Flateland hadde stående på det aktuelle punktet fra 1967 – 2016, først da var den verdt noe og Flateland solgte den for en god slump som holdes hemmelig.
-Det var en 1952 modell, og «rent gull». En såkaldt ”Barndoor” som er kallenavnet på den første serien av folkevogn, busser og varebiler fra 1950-1955. Motorlokket i bakkant er stort som ei låvedør og det er populære saker, for hvem ønsker seg vel ikke en grovt undermotorisert, livsfarlig varebil fra tidlig femtitall med 49-års utendørs lagring og årgangsrust, ler Flateland klingende.
Og det er mer som er gjort i løypa, for den såkalte «bakkedalen» er lagt om, og misforstå ikke- den er fortsatt brattere enn brattest.
Først tenkte jeg på et karakteristisk navn som Grand Canyon, men det ble for kjedelig. Jeg kom ikke opp derfra med lastebærer engang, og det var tålig bratt med en mengde rullestein så navnet på det stedet blir passende; Rolling Stones kleiva, smiler han.

Jeg lover alle et glis i hjelmen

Landslagstrener
Det blir altså en mer allsidig løype i år, med krevende tekniske partier, men også raske partier, dermed vil alle møte sine utfordringer, forklarer Flateland som lover alle et glis i hjelmen.
-Jeg og kona ønsker å skape det beste treffet noensinne, det er veldig gøy at landslagstreneren gleder seg til å komme sammen med de disiplene som kan. Allerede nå er det 60 påmeldte og erfaringsmessig vet vi det kommer et renn i siste liten. Vi håper derfor på 100 deltagere, ikke minst håper vi på mye folk på treffet, publikum og knallvær, smiler han.
Dessuten legges det til rette for sosial kos, kjelleren til ekteparet er gjort om til «Enduro-pub».
Her kan folk nyte medbrakt og bruke kjelleren som storstue hele helga, sier han.
Alle som har vært på et fartsfylt arrangement, vet at et afterrace blir bra. Vi kommer ikke til å ha band i år, men det blir underholdning, lover han.

KLAR: ”Sjefen” for treffet, og primus motor Kai Ingvald Flateland arrangerer nå arrangementet sammen med kona.  Pål Andreas Ullevålseter kommer også i år sammen med sine disipler, til en løype som er ennå bedre og mer utfordrende enn fjoråret.
KLAR: ”Sjefen” for treffet, og primus motor Kai Ingvald Flateland arrangerer nå arrangementet sammen med kona. Pål Andreas Ullevålseter kommer også i år sammen med sine disipler, til en løype som er ennå bedre og mer utfordrende enn fjoråret.

På bakhjulet
For jordet utenfor gården blir gjort om til «bane» for bakhjuls-konkurranse.
– Det er helt i tråd med konseptet, så det er holdt av et langstrekk på jordet, humrer han.
Ikke minst blir det oppvisning med spektakulært trial med Mardon Moi eller noen i hans sjanger. Det er definitivt duket for en fartsfylt og spektakulær helg på Flateland.
Og det blir kortreist og ekte mat, for her er det Mykland vilt som står for levering av kjøtt.
-Entusiastene skal få mette seg med hjorteburgere og hjortepølser av ypperste kvalitet, sier Flateland.

ARTIGE LØYPENAVN: En folkevognsbuss som bestefar til Flateland hadde stående (1952 modell) har gitt navn til et punkt i løypa. ”Gullsaken” er nå solgt og fraktet over elva av ”Barndoor rescue team”.
ARTIGE LØYPENAVN: En folkevognsbuss som bestefar til Flateland hadde stående (1952 modell) har gitt navn til et punkt i løypa. ”Gullsaken” er nå solgt og fraktet over elva av ”Barndoor rescue team”.

Familiearrangement
Han ønsker alle velkommen liten som stor; for Flateland er tydelig; Motorsykkelløpet på lørdagen er et arrangement som også passer for familier.
– Besteforeldre, tanter, foreldre og unger. Nære og fjerne, kom for å se på noe gøy, oppmuntrer Flateland som forteller det er masse gode plasser for nærsyn langs løypa, og i pausene kan man plukke blåbær og kose seg i skogen.
– Syklene kommer fort, så det er viktig at publikum ikke går i løypa, for sikkerhet er viktig. En rekke vakter passer på i løypa, men publikum kommer definitivt nærme nok til å få et tett møte med et fartsfylt og visuelt idrettsarrangement.
– Alle kan heie på sin favoritt og ta inn lyd og fart i et vakkert område, hjertelig velkommen til alle avslutter han.

SKAU-UTFORDRING: Det blir ennå bedre og mer utfordrende løyper i år, her ser dere et bilde fra bakke-anstrengelser under fjorårets race.
SKAU-UTFORDRING: Det blir ennå bedre og mer utfordrende løyper i år, her ser dere et bilde fra bakke-anstrengelser under fjorårets race.

Gravrøysene i Gjøvdal

Sagnet sier at det kom et vilt røverfolk ned hit. De slaktet folket og brente husene.

Hvem skulle tru at det her har vært et gårdsanlegg i jernalderen, men igjen under store steinrøyser ligger sporene etter folk som bodde her på 500-tallet.

Yrende liv
Det blåser, mild sommervind snor seg gjennom bregner og det rasler i småbjørka. Elgen har vært her. Men nå krysser mauren stien som bukter seg mellom gravrøysene. Hvitmosen klynger seg til steina, her og der. Det er velholdt og stille. En egen ro. Man går automatisk litt mer forsiktig, som om man lister seg inn på tiden.
Vi er på Flatelandsmoen i Gjøvdal, nord for Jørundland. Her finner vi et komplett gårdsanlegg fra folkevandringstida. For her er det bevart både hustufter, gravrøyser og rydningsrøyser fra et gårdsanlegg som ble rydda i folkevandringstiden (400-600 e. Kr.) Her var det en gang yrende liv og folk livnærte seg ved åkerbruk og husdyrhold. I utmarka var det jakt og fangst som var viktig. Og her bodde det altså folk i flere generasjoner, men så ble gården brått forlatt.

SAMFUNN: Sånn her kan det altså ha sett ut på Flatelandsmoen da det fortsatt var bosetting her.
SAMFUNN: Sånn her kan det altså ha sett ut på Flatelandsmoen da det fortsatt var bosetting her.

IMG_7370

Drap og brann
I følge et gammelt sagn skal det ha kommet et vilt røverfolk ned fra heiene som gikk til angrep på gården, husene brant de og menneskene drepte de. På denne tiden var bålferd og gravlegging under flat mark vanlig gravskikk. Men de store haugene var arbeidskrevende å bygge, og kom nok stort sett bare samfunnets elite til gode. Men gravsteinene verna om de jordiske restene etter den avdøde. Og på Flatelandsmoen er det mange hauger. Sammen med gravgavene viser de også til døden som en omforming fra èn livstilstand til en annen, og med et annet ”liv” på den andre siden av graven.
Arkeologisk
Nå er det slik at universitetet i Oslo foretok en arkeologisk undersøkelse her i 1969. Det ble funnet både jernredskaper, ard og bryne foruten bonseklumper og jernslagg. Jernet var utvunnet i Sinderbakken, som ligger på stigen opp mot Hesteskarsheia nordøst for anlegget.
I Aust-Agder finnes det flere spor etter jernalderbosetting. Den kraftige bosetningsekspansjonen i Agder fra 300- tallet førte til at nye gårder ble ryddet i de indre dalene opp mot høyfjellet.

Alt under ett tak
Enkelte av disse gårdene ligger i karrige områder hvor senere tiders jordbruk ikke har ødelagt sporene etter dem. Når vi leser «Byggeskikk i Aust-Agder» utgitt av Aust-Agder fylkeskommune kan vi lese om Flatelandsmoen. For her finnes kulturlandskap med spor etter bosetting og utnytting av landskapet i eldre jernalder og folkevandringstid ( 300 – 600e. Kr.). På stedet er det gravfelt, rydningsrøyser og flere hustufter etter folkevandringstidens langhus. Den ene hustuften måler 7,5 x 25 m og viser at husets vegger har vært kraftig bygget av stor stein i en høyde av 1,5 – 2 m. Etter det en kjenner fra andre steder i landet, ble taket holdt oppe av parvis stilte stolper bundet sammen av tverrgående beter og langsgående åser. Stedvis har en hatt indre vegger av vertikale bord. Huset ga opprinnelig rom både for storfamilien og husdyra under ett tak. Ildstedet lå som regel i den ene enden av bygningen. Lange hus kunne ha flere ildsteder. Slike bygninger har det vært både ved kysten og i innlandet.

Storfamilien
Storfamiliehuset, beholdt sin struktur til langt opp mot vikingtida. På 1000- og 1100-tallet forsvant langhusene til fordel for mangehustunene med egne bygninger for mennesker og dyr. Sterkt medvirkende til dette var lafteteknikken, der tømmerets lengde satte visse grenser for husenes omfang.

PASSER PÅ: Nils Harald Jørundland Solås vedlikeholder plassen i sommer på vegne av kommunen. Han liker jobben og synes det er viktig å holde det pent her.
PASSER PÅ: Nils Harald Jørundland Solås vedlikeholder plassen i sommer på vegne av kommunen. Han liker jobben og synes det er viktig å holde det pent her.

Skattefunn
I folkevandringstiden, helst i slutten av perioden, opptrer de såkalte ”skattefunnene”. Disse funnene består av betalingsringer, sverdskjedebeslag, stenger, armringer, halsringer og brakteater av gull. I faglitteraturen diskuteres det om ”skattefunnene” er egentlige skatter, altså verdigjenstander som er gjemt unna i ufredstider med tanke på at de skal kunne hentes frem igjen, eller om det dreier seg om et slags offer til høyere makter.
Jeg strekker ut hånden og løfter en stein opp mot sola. Kjenner vekten av et minne. Så rusler jeg over blåbærris. Nede ved bilen, finner jeg Nils Harald Jørundland Solås. Han er innleid av kommunen og den ansvarlige for at det ser så strigla og fint ut her.
– Jeg liker å jobbe her, det er viktig at slike områder ikke blir glemt, sier han og smiler.

Campingsommer på Dølemo

7. juli blir en historisk dag på Dølemo. For første gang siden 1980-tallet kan man få kjøpt bensin i bygda. Dette skjer samtidig som butikken fyller to år og campingplassen blir stadig mer populær. Det spirer og gror i Vestbygda.

Åmliavisa dro egentlig til Dølemo for å skrive om det nye tankanlegget. Men vi oppdaga snart at denne historia henger nøye sammen med to andre fortellinger.

Nemlig fortellinga om butikken til Daniela og Bernd Plozicki som nå har klart seg i to år og en campingplass som kommer med stadig nye tilbud til gjestene.
For dette er egentlig tre sider av samme sak, eller som man sier i ordtaket: Alt henger sammen med alt.

Dølemo-7-NETTHistorisk begivenhet

– Ja, det er virkelig historisk. Med god støtte fra Merkur-programmet til Roy Michaelsen og en positiv uttalelse fra kommunen, kan vi endelig fylle drivstoff i heimbygda, sier Bjørn Gunnar Baas. Han er styreleder i Dølemo Vekst.
Bjørn Gunnar kan huske at han i ungdommen fylte bensin for 5 kroner til plenklipperen, fra ei pumpe i veikrysset. Det var like før den forsvant på 1980-tallet.
Siden den gangen har innbyggerne dratt til Åmli sentrum, Froland eller Birkeland for å fylle bensin.

– Pluss for Dølemo
– Det er et stort pluss for Dølemo at vi nå får vår egen bensinstasjon. Ikke bare for bilistene. Men tenk på alle traktorene og andre maskiner som folk har. Jeg tror også turistene får mye glede av dette, mener Bjørn Gunnar.
Dølemo-folk er ikke Dølemo-folk uten grunn. Området rundt tankanlegget ble selvfølgelig klargjort på dugnad.
Det 13 tonn tunge tankanlegget får ikke akkurat noen pris for arkitektonisk skjønnhet. Det har form av en nokså kjedelig, firkanta grå sementkasse, som innholder separate tanker for 95 oktan bensin, vanlig diesel og avgiftsfri diesel.
Tankanlegget har tidligere blitt brukt på Tingvatn i Hægebostad og ble frakta med trailer til Dølemo.
Anlegget blir ubetjent. Kundene bruker bankkortet når de skal fylle bensin.
Som leder av Dølemo Nærmat, får Daniela Ploziki ansvar for å holde daglig oppsyn med tankanlegget.

Høytidelig åpning
7. juli blir det altså høytidelig åpning av tankanlegget. Dølemo Vekst har invitert en prominent person til å klippe snora. Blant gjestene finner man politikere, Roy Michaelsen i Merkur-programmet og banksjef Hans Fredrik Tangen.

Dølemo-3-NETT

Blomster og klem
Åmliavisa la merke til at Bjørn Gunnar Baas hadde en søt blomsterbukett under armen da vi først møtte han.
– Han er nok en uhelbredelig romantiker, tenkte vi uten å gjøre noe poeng av det. Men det skulle snart vise seg at Bjørn Gunnar hadde en plan med blomsterbuketten.
– Jeg vil gjerne gratulere Daniela og Bernd Plozicki med at de nå har drevet butikken i akkurat to år, sier han og overrekker blomsterbuketten til de to, sammen med en god klem.
Selv feirer de jubileet med marsipankake, hoppeslott og ballonger.

Stusselig uten butikk
– Hva betyr butikken for Dølemo?
– Den betyr alt! Jeg vil si det så sterkt at uten butikken, så hadde vi ikke vært ei bygd. Dette handler ikke bare om å kunne kjøpe dagligvarer. Det er her folk møtes i hverdagen. Det hadde vært fryktelig stusselig uten butikken, svarer Bjørn Gunnar.
Daniela er stolt og glad for at Dølemo-folk er så flinke til å bruke nærbutikken.
– Vi hadde aldri overlev uten denne solidariteten. Vi blir ikke akkurat rike av å drive butikk på Dølemo, men vi klarer oss, sier hun.
Med sin oppvekst i Tyskland har Daniela og Bernd et spesielt forhold til pølser. Og da snakker vi om skikkelige, smakfulle gourmetpølser.
Resultatet er at butikken nå har begynt å selge noen spesielle eksemplarer av arten. Og gourmetpølsene faller i smak hos kundne.
I tillegg til butikken driver Daniela og Bernd gatekjøkken og pub i nabolokalet. Her er det åpent med jevne mellom. Det er ikke uvanlig med 90 gjester i pub`en.

Campinggjester
Så har vi kommet fram til siste tredjedelen av denne fortellinga, nemlig Dølemo Camping- og Bobilparkering.
– Ikke kall meg camping-general, utbryter Bjørn Gunnar. Som styreleder i Dølemo Vekst er det likevel han som har oppsyn med campingplassen, mens butikken fungere som resepsjon og servicesenter.
– Campingplassen holder offisielt åpent fra 1. mai til 1. oktober. Her kan vi tilby strøm, kjøkken, dusj og toaletter. Akkurat nå er vi i ferd med å lage en lekeplass på dugnad, forteller Bjørn Gunnar. Antall campinggjester øker for hver år som går. I sommer er det rundt 15-16 vogner som har fast tilhold på Dølemo.
Willy Sigvaldsen fra Froland er innehaver av plassens største og flotteste spikertelt Han slapper av på verandaen og har full kontroll over hva som skjer rundt på plassen.
– Jeg elsker Dølemo, Det er så trivelig her, Også så fredelig. Skal vi lage bråk, så må vi gjøre det sjøl, sier han og ler så magen rister. Willy er pensjonst etter 43 år på sjøen.
– Kjenner du naboene?
– Ja, alle sammen, Vi er en fin gjeng. Vi liker trekkspill. Det er det som gjelder.
Willy tilbringer nesten hver helg på Dølemo.
– Jeg ringer til Daniela og ber henne om å legge av et brød og noen varer til jeg kommer. ”Til Willy” skriver hun med rød tusj på bæreposen. Det gjør det ekstra hyggelig å komme hit, sier han.

– Jeg nekter å gi meg, for her vil jeg bo!

Nå utvider hun åpningstidene for å få flere turister på butikk-kroken. Drømmen er også å bygge tak over verandaen for å kunne tilby både en pils, et glass vin og litt mat under tak fra mai til oktober for lokalbefolkning og turister.

Jeg parkerer foran butikken, på trappa står det en frodig blomst og nikker i vinden. Inne står Ina Lohuis sammen med datteren Lione og pakker ut varer. Hjemmet deres befinner seg i etasjen over.
Hei! Sier de i kor.

 

Bar i 2.etg
Ved siden av butikken ligger Pakkbua som hun leier sammen med butikken. Og nå har en gjeng med damer fått innpass her. I gamle dager forteller Ina at det var matservering her på søndager. Nå er det primus motor Anne Grete Askland og Sigrid Lunden som har sørget for å fylle opp med fargerike varer.
– Her kan man jo få til mye på sikt, for eksempel starte en barselgruppe der man kan sitte og lage litt håndarbeid som man senere kan selge her, kommenterer Ina.
Hun låser opp og vi tråkker sammen over dørterskelen, her henger det kjoler og strikkede lekkerbisken ned fra taket, i skap står det ting og tang, vesker henger over stoler, og det er finmaskede fingervanter og se i en kurv. Barnetøy og voksentøy og sommertøy.
Men hva er det over her da?
– Jo der er det en bar sønnene mine har bygd.
– Hva, kan vi gå opp for å se?
Og mens Ina forteller at dette har ungdommene bygd og brukt til ungdomsfester før de flyttet ut av bygda, så er det nå lagringsplass. Men her hang de altså med kompiser. Det var deres sted og de hadde det moro.
– Men hva med lukket selskap her?
– Jo, men nå er det jo butikk nede så da blir det litt ugreit med renn att og frem her, men på sikt kunne jeg tenkt meg at det ble isolert og renovert. Her kunne jo folk samlet seg på vinteren til litt hygge og kos, sier hun.

Etterlyser dugnad
Og apropos det med hygge og kos. Ina har planer, flere ideer. Og hun tar gjerne kunnskapsprøve i alkoholloven.
– Du må bli med ned igjen, for det er der jeg har planene sier hun og jeg følger etter, inn i butikken før hun stopper på kjøkkenet.
– Her skjønner du, dette kjøkkenet er ikke så altfor gammelt, og med et par justeringer slik som en vask til, så vil det bli godkjent av mattilsynet. Da kan man lage litt enkle retter her. Vi kan sørge for en disk ved døra her, sier hun og trykker håndtaket ned. Og så kan folk komme hit og bestille, og jeg kunne hatt en til å servere. Mat, vin, øl og mineralvann for eksempel. Men det er for kaldt slik det er nå. Jeg må ha et tak over verandaen for at det skal være noe sesong å snakke om.
Så du vil bygge?
Butikken leier jeg bare, det er bygda som eier butikken gjennom handelslag. Hvis innbyggerne hadde villet kunne de kommet sammen og skaffet til veie noen gamle materialer, bygd et tak på dugnad og vips så hadde de hatt et sted som kunne være en pub og spisested fra mai til oktober. Jeg kunne hatt terassevarmere her, peker hun og slår ut med hendene. Det hadde vært noe!

Frivillig servering
Men å leie inn noen folk til å servere kan hun ikke.
-Nei, men kanskje noen fra frivilligsentralen ville kunne jobbet her, noen eldre, en i arbeidspraksis eller språkopplæring. For hvem vil lage mat uten å tjene ei krone. Jeg får så vidt butikken til å gå rundt og jeg kan ikke basere meg på å lønne folk til å servere her og jeg kan ikke ta meg av butikken samtidig som en «uterestaurant». Men det er mulig å få til dette sammen hvis flere krefter vil, mener hun. Vi kunne for eksempel hatt pizza og ølkveld på fredager, og nei jeg kan ikke spørre ungene mine om de vil jobbe her frivillig. Det er min butikk og de har egne jobber og interesser, det skal ikke bli tvang, men hyggelig. Derfor må man samle gode krefter som ønsker å bidra til økt trivsel i bygda ved dugnad, sier hun.

Knivegg
Er det vanskelig å drive butikk på bygda?
– Jeg balanserer på en knivegg, men jeg er god på å balansere, sier hun og så ler hun så hele rommet fylles med bokstavene h og a.
– Vet du hva, jeg vil aldri gi opp. Om 20 år skal jeg bo på Åpos, men jeg elsker å bo her og jeg tror at jeg er den siste som vil drive butikk her i Gjøvdal, derfor vil jeg prøve og prøve og prøve, sier hun.

Må bruke butikken
Og hun er ikke snau med kruttet heller, for skal bygda ha en butikk å handle i, ja så må de søren meg bruke den også mener hun.
– Hvis flere hadde brukt nærbutikken så kunne jeg hatt større utvalg og færre ting hadde gått ut på dato, slik er det. Det går ikke an å synes det er koselig å ha en butikk, man må bruke den også. Men turister synes butikken er rik nok, og trivelig, men jeg savner at flere i lokalbefolkningen handler her, sier hun.
Denne sommeren er første gang Ina skal holde åpent lenger som et prøveprosjekt. Hele sommeren skal hun ha åpent fra 10 – til middagstid, og på fredager strekker hun seg til 8 om kvelden og til 4 på lørdag. Det er mange ekstra timer i forhold til i fjor.
– Jeg skal se om jeg kan plukke inn flere turister på den måten. Man må jo forsøke, smiler Ina.

Motorsagjentene

– Jeg kan ikke huske at jeg tidligere har hatt så mange jenter med på et kurs. Det viser at de er på full fart inn i skogbruket, stråler instruktør Jannicke Modell Røhmen.

Vi treffer henne på Vestre Fiskvatn sammen med seks elever fra 10. klasse ved Åmli skule. På tampen av skoleåret har ungdommene meldt seg på et kurs i stell og bruk av motorsag, felling av trær, planting og anna kulturarbeid i skogen.
– Dette er himla kjekke ungdomer. De er kjempemotiverte. Det er en fryd å undervise dem, fortsetter Jannicke.

Aktiv skogbruk
Etter to dager med teori innendørs, har gjengen endelig kommet seg ut i skogen. Kjedene er filt og motorsagene har fått olje og bensin. Hjelm, visir og og verneutstyr er på plass.
Nå gjelder det å starte sagene på en sikker måte. Snart brummer det hissig i skogen. Elevene får tildelt hvert sitt område hvor de skal øve.
Jannicke bor på en gård i Skjeggedal og er autorisert instruktør i ”Aktivt Skogbruk” som kursene formelt heter. I mange år har hun også vært daglig leder i organisasjonen ”Jenter i Skogbruket”.
Jannicke elsker jobben sin og synte det er fint å kunne formidle gode holdninger til nye generasjoner.

klassebilde: Dette er gjengen som har deltatt på kurset i ”Aktivt Skogbruk” med Jannicke Modell Røhmen som instruktør. I første rekke fra venstre Ingrid Jørundland, Thea Helgesen og Solveig Føreland. I andre rekke Eivind Riisland, Håvard Dølemo Gauslå og Guttorm Oland.
klassebilde: Dette er gjengen som har deltatt på kurset i ”Aktivt Skogbruk” med Jannicke Modell Røhmen som instruktør. I første rekke fra venstre Ingrid Jørundland, Thea Helgesen og Solveig Føreland. I andre rekke Eivind Riisland, Håvard Dølemo Gauslå og Guttorm Oland.

Ekte interesse
Etter en økt med motorsag-jobbing, er det tid for matpause. Ungdommene setter seg i grasset med hver si nistepakke.
En rask opptelling viser at halvparten av de seks ungdommene er jenter.
– Hvorfor har dere meldt dere på kurset? spør vi.
– Fordi dette er kunnskap som vi regner med å få bruk for. Dessuten er det deilig å komme seg ut av klasserommet, svarer elevene.
– Skal dere overta en gård?
Noen nikker bekreftende. Andre svarer med et ”kanskje”, eller ”vi får se”. Vi finner ut at slike ting er litt komplisert i våre dager. Men felles for alle elevene er en ekte interesse for skogbruk.
Jannicke forklarer at kurset er på sju skoledager med litt teori og mye praksis. Her får de en innføring i aktivt skogbruk, med spesielt vekt på sikkerhet, felling av trær, planting og ungskogpleie.

Vant EM-sølv

Lokale volleyballspillere har gjennomført en ny sportsbragd. Mathias Berntsen og hans fetter Anders Mol vant sølvmedalje i EM sandvolleyball i helgen. De tapte knepent for Russland i siste sett.

– Det er selvsagt litt surt at seieren glapp på målstreken, men vi er likevel godt fornøyd med innsatsen, kommenterer trener Jetmund Berntsen.
Vi treffer han på telefon fra Østerrike. U22-EM i sandvolleyball ble nemlig arrangert i byen Baden.
CEV U22-European Campionships – som arrangementet offisielt heter, gikk av stabelen fra 14. til 18. juni. Her deltok de 32 herrelag og 32 kvinnelag fra 30 europeiske land (Arrangørlandet kan delta med flere lag)

Vant 12 sett på rad
Mathias Berntsen og makkeren Anders Berntsen Mol er profesjonelle spillere i teamet ”BeachVolley Vikings”.
Jetmund forklarer at laget spilte sju kamper i løpet av mesterskapet.
Den norske duoen feide alle motstandere av banen helt fram til finalen. I gruppespillet hadde de tre strake seire mot lag fra Østerrike, Bulgaria og Danmark.
I åttendedelsfinalen vant de over Latvia og i kvartfinalen over Finland.
I semifinalen møtte de Frankrike som ”BeachVolley Vikings” slo ganske lett 2-0, med settsifrene 21-18 og 21-7. Dermed ble det finalekamp mot Russland.

Nervepirrende finale
Det russiske laget var sammensatt av Oleg Stoyanovskiy og Artem Jarzutkin.
De møtte sine norske kolleger i en forrykende spennende duell. Russerne vant 2-1 i finalen som varte i 43 minutter. Settsifrene var 14-21, 21-17 og 17-15.
På den engelsk-språklige hjemmesiden til CEV U22, kan man lese følgende om finalekampen: ”Herrefinalen var toppen av kransekaka. To meget sterke team møtte hverandre i et gigantisk sammenstøt”.
Man kan også lese at det var fullt av folk på tribunen og at publikum var i ekstase fordi kampen var så nervepirrende spennende.

From russia with love
I andre sammenhenger har russiske idrettsfolk gjerne fått et dårlig rykte, ikke minst innen fotball og håndball.
Men når det gjelder volleyball lever sportsånden i beste velgående. Den russiske motspilleren Oleg Stoyanovskiy hadde følgende hilsen til sine norske motstandere etter finalekampen:
”Det var en fantastisk kamp, takket være Anders Mol og Mathias Berntsen, de spilte helt utrolig bra. Men så har de tre europeiske titler allerede”.
Det russiske herrelaget har bare vunnet EM en gang før, men blir rangert som nummer 14 i hele verden. Det hører med til historia at det russiske kvinnelaget også vant mesterskapet.
Det norske laget med Kristine Larsdatter Garder og Live Lunde Fossdal klarte ikke å hevde seg i toppen.

Tre gull og ett sølv
– På fire forsøk siden 2014 har de norske lagene vunnet tre gull og ett sølv. Jeg synes det er en flott innsats, mener Jetmund. Innsatsen er desto mer imponerende siden Anders Mol har vært plaga av skader den siste tiden.
– Nå blir det vel en velfortjent sommerferie på Mathias og Anders?
– Nei er du helt tullete, svarer Jetmund og smiler av journalistens manglende volleyball-kunnskaper:
– Nå går de to inn i sin aller travleste sesong. De skal deltar i en ny turnering allerede torsdag. Det blir kamper i Verdensserien i Østerrike, Kroatia, Sveits og flere andre land.
Tokyo-OL i 2020
”BeachVolley Vikings” ble grunnlagt sommeren 2015 av Mathias Berntsen og Anders Mol.
Året etter ble teamet utvidet til å inkludere Christian Sørum og Hendrik Mol.
I tillegg til å gjøre det best mulig i internasjonale turneringer, har disse fire et hårete felles mål om å delta i kampen om OL-medaljer i Tokyo 2020. Prosjektet er foreløpig ”i rute”
Foruten de fire spillerne er Jertmund Berntsen trener, Anette Berntsen organisator/koordinator, Merita Mol mental trener/rådgiver, mens Kåre Mol er teamleder/trener.